Report from Kjell’s trip to Friisvegen April 2010
Just to let you know that the old man is still alive and kicking, I hereby send you another report from my annual little ”expedition” near Friisvegen, which is a mountain road across from Atnadalen to Gudbrandsdalen, about three hours by car north of Oslo. The trip was not much different from earlier years, so I mainly point out a few differences:
Despite the fact that I’m a year older, I was in better physical shape than last year, and the reason is that I had never in my life done so much cross country skiing as this season after Christmas, with three trips per week each about 30 kilometres lasting 4-5 hours.
The weather this year was more unstable than previous years, with a lot of strong wind and changing temperatures. That’s why I decided to put up to protective walls of snow blocks, one on the northern side of the tent, and another on the southern side. This made it more comfortable inside, with less noise from the flapping tent walls.
I had a new and bigger “pulk” (sled) this year, with more room for more gear and food. This made it heavier than last time, so that I was pretty exhausted when I arrived at the camp site, which was the same as last year, about 1100 meters above sea level. But I still managed to make myself a good dinner, before I hit the sack, or the sleeping bag, if you like.
The next day I made only a short round, in order to recover from the efforts of the first day. But the day after, I first went south and then east down Åsdalen, past Remdalsbua and Geitsæter to Åsdalsetra, where I had my lunch. Then I headed straight north up the valley side, with relatively dense birch vegetation. I quickly found out that this was a mistake, because the snow turned out to be rotten. So the snow crust could carry me a few meters, and then it broke and I fell down into deep holes. At one point the hole was about two meters deep, and I found myself on the bottom on the back with my skis pointing towards the sky. First it was an effort to get up on my feet and then out of the hole. I think it took me about ten minutes, When I was lying struggling on my back in that hole, the thought struck me that I am too old for his kind of nonsense. I fell through the snow quite often on my way up the mountainside. The trip up took me about three hours. Normally it would have taken about half an hour. I was quite shaky when I made it above the tree line, where the snow could carry my weight. When I finally came home to my tent, it was quite late in the evening.
The next day more or less a day of rest and recovery. Then a beautiful trip up on the top of Remdalshøgda. Then the next day, my birthday, the weather was not very good, and I took it easy. Made myself a tenderloin steak with meat from Uruguay, with béarnaise sauce, boiled potatoes and broccoli.
Next day a trip up to the top of Hirisjøhøgda, against a biting wind from the west, but with sunny skies. The wind and flying snow made it difficult to use my camera, but I managed somehow. The day after I went up to the top of Skarvola. Also now strong winds, and when I returned I went against heavy snow and hail, with absolutely now visibility. The direction of the wind gave me my bearing, and when I got down from the mountain, the visibility improved.
During this trip, too, I enjoyed good food (egg and bacon every morning) as well as audio books on my iPod. Also I spent a lot of time listening to the radio.
The return trip to may parked car went smoothly, especially because a snowfall during the last night prevented me from being pushed too fast downhill by my “pulk”. Before I started I saw the only reindeer herd during the whole trip.
The period immediately after Easter is the best for such trips, provided that the snow is hard enough. The mountain is then quiet and peaceful, because most people are fed up with winter. I only saw three skiers during my eight-day trip. That’s quite enough for a hermit like me.
Rapport fra Kjells tur til Friisvegen April 2010
Oslo, 20.04.20010
Bare for å la dere vite at gubben fortsatt lever og til dels blomstrer, sender jeg også i år en liten rapport fra min utflukt til Friisvegen. Turen var ikke særlig forskjellig fra tidligere, så jeg nevner i hovedsak bare det som er litt forskjellig.
Til tross for atter et år nærmere gravkanten, var jeg i år i bedre form, iallfall fysisk, fordi jeg aldre har gått så mye på ski som i denne sesongen, etter jul. Vanligvis tre turer per uke, hver på ca. 30 kilometer, fire til fem timer. Det må en nødvendigvis komme i bedre form av.
Været var mer ustabilt i år, med mye sterk vind og skiftende temperatur. Det førte til at jeg satte opp to levegger av snøblokker denne gangen, både på nord- og sørsiden av teltet, slik at blafringen av teltduken ikke ble så sjenerende.
Jeg hadde en ny og større pulk i år, med plass til mer mat og utstyr. Det gjorde at den ble ganske tung, så jeg var ganske forsynt da jeg kom fram til den samme teltplassen som før, på ca. 1100 meters høyde. Men det var ikke verre enn at jeg laget meg en brukbar middag før jeg tørnet inn.
Neste dag tok jeg bare en kort liten runde, for å komme meg til hekte etter gårsdagens strabaser. Men dagen etter dro jeg først sørover og så østover forbi *Remdalsbua og Geitsæter til Åsdalssætra, hvor jeg spiste lunch. Etter det tok jeg av rett nordover opp bjørkelia. Jeg fant fort ut at dette var en tabbe, bor snøen var så råtten at jeg gikk gjennom hele tiden. Det var ikke så lett å snu, fordi det var bratt, og ikke så godt å gå gjennom under fart. På ett punkt havnet jeg i et to meter dypt høl, på ryggen med skiene i været. Det var tungt bare å komme seg på bena, og siden å komme seg ut av hølet. Tror det tok ca. ti minutter. Mens jeg lå og kavet i snøen der ned, slo det meg at jeg nok var blitt for gammel til sånt tøys. Jeg fortsatte å gå gjennom hele tiden på vei oppover, slik at det tok meg ca. tre timer, på en strekning som normalt ville ta en halvtime. Da jeg omside kom meg over tregrensen, til der snøen bar, var jeg ganske skjelven. Det ble ganske sent før jeg kom tilbake til teltet.
Neste dag trenge jeg å ta det rolig for å komme meg til hektene. Dagen etter en flott topptur til Remdalshøgda. Dagen etter hadde jeg bursdag, været var ikke særlig godt, så jeg tok det med ro. Middagen ble indrefilet fra Uruguay med poteter, broccoli og bernaisesaus.
Dagen etter tok jeg turen til toppen av Hirisjøhøgda, med sterk motvind fra vest, men med blå himmel. Vind og snøfokk på toppen gjorde det litt plundrete å bruke kameraet, men det gikk på et vis. Så neste dag gikk jeg opp på Skarvola. Nå var det også sterk vind, men med medvind oppover. Da jeg snudde tilbake, tyknet det til, med snø og hagl, og null sikt. Men jeg fikk retningen av vinden, slik at da jeg kom meg ned fra fjellet, fikk jeg bedre sikt.
Syntes jeg levde bra under hele turen, med egg og bacon til hver frokost og gode middager. Hørte my på radio og på lydbøker som jeg hadde på iPoden.
Tilbaketuren gikk meget greit, spesielt fordi et snøfall den siste natten gjorde at det ikke gikk så fort nedoverbakke med den tunge pulken. Like før jeg startet turen tilbake, så jeg den eneste reinsdyrflokken denne gangen.
Tiden etter påske er etter min mening den beste for skiturer, så lenge snøen bærer. Fjellet er da rolig og fredelig. Jeg så bare tre skiløpere de åtte dagene turen varte. Det passer en einstøing som meg utmerket.
